Intim moro

Etterhvert som zeitgeisten i stadig større grad snur mot whatever, og hele dritten bare klapper sammen og lissom blir totalt lættis, er det godt å konstatere at Flamboyant Zombie fortsatt henger med i svingene og tusen på tusen av andre grensesprengende morsomme utsagn gjør denne boken verdt å lese.

Imidlertid bugner det ikke av andre momenter som rettferdiggjør timene som går med til lesingen. Boken kan leses som en fiktiv, beyond ironisk kommentar til dagens plateanmeldelser – særlig de som befatter seg med undergrunnsmusikk av obskurt slag. Den henvender seg i første rekke til post-musikknerder, bachelorgradskandidater – gjerne innen faget Musikk som estetisk lidelse ved professor Lars Lønning, og enkelte som begynner å se det absurde i å lytte til WFMU hver dag. Med litt velvilje kan den overdrevne bruk av subjektivistisk jeg-ræl tolkes som en kommentar til Tommy Olsson.

Å lese fiktive anmeldelser setter synsing i et litterært perspektiv og åpner for interessante resonnementer. Men dette makter boka bare tidvis, i enkeltstående geniale setninger som borer seg inn i hukommelsen og blir der.

Mest av alt minner dette om et hysterisk morsomt nachspiel, der bare de aller nærmeste er invitert. Ønsker du å lese den? Javel, men ikke forvent å lære noe.