På fjorårets Hovefestival menget She Said Destroy seg med metallnavn som Hatebreed og Neurosis, etter målrettet å ha kjempet seg opp noen år i Inferno-gryta. På oppfølgeren til debutalbumet fra 2006 slår SSD om mulig mer brutalt fra seg, selv om sjangerflørtingen vedvarer.

De fire Askergutta lar seg nemlig ikke plassere i bås med det første. Noen er kanskje skeptiske til den tilsynelatende konsekvente balansen mellom den dype, brølende vokalen i death metal, til black metals skjærende framtoning. I SSDs tilfelle kommer de likevel heldig fra det, spesielt på spor som «Tea and toast at the very end of time». Selv om førstnevnte sjanger er dominerende, så komplimenteres det hele godt med melodiøse mellompartier og gjennomtenkte riff.

SSD minner deg gjerne helhetlig om band som Converge og Extol, og kanskje med Dillinger Escape Plan som musikkmetodisk inspirasjon. Lista for temposkifter og krevende partier synes likevel å være lagt omtrentlig på pari, uten at sjefsanti-krist og låtskriver Ugmod kjører safe av den grunn. Med de rolige og melodiøse partiene, særlig på «We will never learn» og «Servitude», er SSD nesten på Opeth-nivå. She Said Destroy vet nok godt hva de driver med. De utfordrer. Og etter alt å dømme vil de ta sin fortjente plass i norsk metallkultur.