Ingen elsk, berre sakn

Siss og Unn er en roman om savn og ensomhet. Om kvinner som må lære seg å bli egne selvstendige personer, eller, som Halldis Moren Vesaas skriver: «Gi tapt, la seg falle, gå under, slik går det desse einsamme titt». Romanen går i dialog med mannen til Halldis sin beretning om Siss og Unn; Tarjei Vesaas’ «Isslottet». I begge beretninger finner vi de to unge jentene i ferd med å bli voksne: Ensomme og usikre i en stor skog, og med et elektrisk, nesten ordløst vennskapsforhold. Unn bor alene med sin mor, Mummy Big, som forgår av savn etter at mannen hennes, faren til Unn, har forlatt dem. Siss er svensk og bor sammen med mamman och pappan i den norske skogen, men mamman er ensom, og Siss må kjempe for å selv definere hvem hun er.

Språket i romanen er lyrisk, og en utenforstående fortellerstemme tar mye plass. Dette fungerer veldig godt, stemmen er så sterk og god at en suges inn i romanens univers og tvinges til å godta handlingen på premissene den setter. Smerten og ensomheten skyter fra boksidene og inn i leserens ryggmarg.

Om tilværelsen deres kan vi lese: «I dette huset bur inga mor, ingen barn, ingen elsk, berre sakn». For meg er ikke beretningen glemt etter siste bokside, den blir værende i kroppen som en svak ringing. Og jeg vet hvilken bok min mor skal få av datteren sin til jul.