Pløyeren

Det er en hel del jazzmusikere som liker å kalle musikken sin samtidsmusikk, fordi de har hørt på Hindemith og Messaien og latt seg inspirere i låtskriving. Men det blir ikke samtidsmusikk av den grunn. For på tross av at jazz og samtidsmusikk ofte nevnes i samme åndedrag i festtalene til politikere som ikke har peiling, er det fremdeles to distinkte musikalske tradisjoner. Det finnes få virkelige cross-overe, og sånt sett beveger Grønseth og hans kumpaner seg i relativt upløyd mark.

Mini Macro Ensemble beholder de improvisatoriske elementene fra jazzverdenen og setter dem inn i en ganske tydelig samtidsmusikalsk ramme. Særlig instrumenteringen (saksofon, piano og en uortodoks strykekvartett) og harmonikken får ensemblet til å ligne mer på Copland enn Coltrane.

Det ligger nemlig en eim av neoklassisisme over dette. Grønseth forlater ikke troen på at den gode og gjerne syngbare melodien skal utgjøre kjernen i komposisjonene, uansett om han lar seg inspirere av de ovennevnte komponistene, persisk musikktradisjon, eller popmusikk, som i «Monochromie». Og det er kanskje her platens styrke ligger. Den litt simplistiske tilnærmingen til komposisjonsfaget gjør at det ambisiøse prosjektet fremstår ganske lyttervennlig. Dét er godt jobba.