Hva er et ompa-orkester uten ompafest? Og hva er Oktoberfest uten ompa-orkester? Svaret på begge deler er særs lite.

Etter å ha skreket til meg en weissbier gjennom det heftige lydnivået, prøvde jeg å lytte til det lederhosen-kledde messingbandet. Lettere sagt enn gjort. Jeg var blendet av blekhvit flombelysning, holdt på å svime av i bratwürst-eim og øl-dunst, og ble stadig dultet borti av blinkende oktoberfesthatter og Heidi-fletter i fri flyt, mens jeg druknet i dype kollektive «oouuaaaa»-er og «uuuøøøøii»-er fra både messinginstrumenter og publikum. Jeg ville hjem.

Det slo meg imidlertid etter hvert at norske studenter kanskje har et visst behov vi ikke får dekket. Kanskje disse Schnipfelgrüberne treffer et ømt punkt hos oss når de bryter ned hemningene våre og lar oss være høylytte, fulle og usjarmerende helt uten blygsel?

Jeg navigerte meg mellom langbordene frem til scenen og prøvde å la meg rive med av stemningen. Etter 6-8 weissbier hadde jeg skjønt greia. Det er rett og slett ikke mulig å oppføre seg sånn uten et skikkelig ompaband.

Det er dessuten ikke mange band som kan dra den samme låten tolv ganger på én time med økende suksess («OOUUÅÅÅÅÅ, så svinger vi på seidelen igjen - HAI SCHKÅLL!»). Hva mer kan man kreve av et slikt orkester? Særs lite.