«Vikariatet» av Atle Sperre Hermansen er en ambisiøs og lang debutroman om moderne kontorliv. Det absurde og fortvilte ved denne sfærens fremmedgjorte språk og oppgaver, blottstilles og karikeres. Slik inngår «Vikariatet» i en trend fra Kafkas «Prosessen» («Kontorets historie» om Runar S. leser i hvert fall denne anmelder som en parallell til Josef K.s’ rettssak), som har eksplodert de siste årene med f.eks. Joshua Ferris prisbelønte «Then we came to the end».

Romanen forteller ganske korrekt at det er vikarer overalt, Norge er basert på vikarer og midlertidige ansettelser, på stedfortredere. Vi begynner å bli ganske mange som flyttes rundt mellom kontorer med bilder av fremmede menneskers barnebarn, og vi vil at kunsten følger etter med en slags forklaring. I «Vikariatet» har Kontoret en egen stemme som går i dialog med vår humanressurshovedperson, som etter hvert fullstendig mister seg selv. Tanken bak kan leses mellom linjene, og den er god.

Det finnes fine scener, men samtalen med Kontoret føles lett masete, og resten av tekstmassen utbroderende og til tider kjedelig. Dette gjelder særlig begynnelsen, romanen tar seg opp mot slutten og gjør et fint telemarksnedslag. Den når aldri ønsket maksimumsnivå, men noe er her. Det væres et potensial.