Det er noe med miksen av lykkelige og til dels nusselige tekster og Håkon Ellingsens psykedelisk/barokke orkesterpalett som gjør The Plum Album til en dekadent opplevelse. På sitt mest fjærlette og miniatyraktige, som på «Dear Funny», hvor han mimrer om forgangne somre over bandets beste husorgelimitasjon penslet med dempet messingblås, kan man bli grepet av en slags nøktern befippelse over mengden presisjon og stæsj som må ha gått med til å anrette denne søtladne intetheten.

For dette er godt gjort, og med gode intensjoner. The Plum Album vil (utelukkende) ligge i skje med lytteren, blant ukuleleklimprede lydtepper og myke strøk av cello (medhårs, må vite), og alt er trivelig, inntil man skjønner at den monotone velværen er endestasjonen.

Melodiene er småfinurlige og arrangementene kjølig korrekte, fra trombonenes skjematiske klatring på «Love To Be With You» til gitarsoloen på «Miss Universe And Me», så tro mot melodien at den blir selvutslettende. Kun glimtvis bryter musikerne ut av rekka, som på avslutningen «The Sky Police» hvor bassen går på løp (amok, relativt sett) i en McCartney/Motown-pastisj, men selv da er og blir pastisj nøkkelordet. Med et ørlite forbehold om balladen «Tonight» har ikke disse plommene det i seg å bli vaskekte svisker.