«Overalt er det forfall og død/ Det er heroisk å holde det ut, eller er det omvendt», skriver Tone Hødnebø i sin nye diktsamling. Det har gått seks år siden hun ga ut Stormstigen, men temaene går igjen i forfatterskapet. Det lille individet trekkes opp mot det store kosmos, naturen mot et kvelende samfunn.

Hødnebø skriver om vitenskapsmenns utopiske visjoner, hun siterer Marx og Lenin og skriver: «og hva er ikke folk villige/ til å ofre livet sitt for/ f.eks. en evig økonomisk vekst». Dikter-jeget søker en motstand mot dette samfunnets kulde og tidens uovervinnelighet, i nære relasjoner, i lysten og kjærligheten, samt i fellesskapet. Men tiden jager framover, det er så vidt hånden som skriver kan henge med.

Vi kan lese diktet på side 63: «DET VAR SOM OM livet stoppet opp/ og holdt pusten/ fuglesangen stoppet opp/ det var ikke et vindtrekk å kjenne/ og ikke en lyd å høre/ så lenge formørkelsen varte/ forklarte et vitne.» I de fem første verselinjene er det en urolig stemning, livet har stoppet, fuglene synger ikke, naturen ligger død.

Men det som preger Nedtegnelser er som nevnt tid, og håp. Så videre leser vi at dette stoppet kun var midlertidig, en solformørkelse gjorde alt svart, men det går over. Et vitne kan berette det, det er håp ved et enkelt menneske.