- Det loslitte og skadde ved denne bildeverden er avtrykk av den forvaltede verden, dens negativ, skriver Adorno i «Estetisk teori» om Becketts skuespill. Det var det jeg tenkte da jeg gikk ut av kinosalen, at Coen-brødrene med denne filmen, som Beckett, har levert kulturkritikk i beste tragikomiske innpakning. Her er det tingliggjorte og overfladiske dratt til sitt ytterste, menneskene vi møter, eller med Adorno, menneskestumpene, er rike, ensomme og på desperat jakt etter noe substansielt de aldri vil finne der de leter.

Det er en film om mennesker som har sett for mye film, som blander virkelighet med fiksjon. Det åpner med at en CIA-ansatt (Malkovich) får sparken, og begynner å skrive memoarer for å ta hevn. Når disse til forveksling ligner etterretningshemmeligheter, og havner på avveie, er rammen satt.

Karakterenes historie flettes sammen ved at de kun ser seg selv, og dermed må overvinne de andre. Ofte er filmen utrolig sår (som framstillingen av ulykkelige og ensomme nettdatere), som regel er den utrolig morsom (dildostolen til Clooney, utpresningstaktikkene til McDormand og Pitt…) og av og til tenker en bare: Dette kan jeg faen meg relatere til! (som når Malkovich jager sjefen for treningssenteret med øks). Et negativ av virkeligheten.