Oslos Samtidsmusikkfestival - Ultima-festivalen - ønsker å utfordre vanetenkningens kalkuleringer. Farmers Market gir kjøtt til utfordringen: Bandet glir med balkanrytmer gjennom Bartok og Ligeti, over Jackson Fives Blame it on the Boogie til Stevie Wonders Sir Duke i 5, 11, 17 og jeg-vet-ikke-hva-takt.

Stian Carstensen behersker alt fra jazzimprovisasjon på trekkspill, porno-pop på fløyte, lynhåndtering av banjostrenger til fiolinspill i sjangre som - inntil han begynte å fingre - var ukjent for instrumentet. Sist mandag fikk vi et konsentrat av nevnte instrumentvoldtekter friskt sust i øret.

Og Nils-Olav Johansen topper destillatet med halsbrekkende arier som går Alicia Keys en høy gang i tillegg til å gi publikum krampelatter samtidig som han spiller jazz-gitar med en innlevelse og sans for vakre og rare harmonier som gjør oss avmektig lyttende midt oppi all moroa.

Arthur Schopenhauer snakker om en sfærens harmoni, der de mest primitive behov er lik rytme og den høyeste visdom er den mest subtile musikk. Farmers Markets musikk er i så måte et klingende professorat, med treffende kommentarer og satire.

Ultimas valg av band støttes herved: Deres omstrukturerte pluss og minus gir sprelske impulser i en sliten og grå hverdagsmatematikk.