(Foto: Ketil Blom)

Frontlinja på fredagens store grindkalas på Betong var så bra som et publikum kan få blitt. Der sto de, uten trøkk bakfra, og mosha for harde livet, fra side til side som iltre fotballspillere før corneren slås. Da Kraanium fomla i starten av en av låtene sine var de der og lot det være hevet over enhver tvil at en omstart en gang i blant egentlig er av det gode. En slik hengivenhet er i bunn og grunn dypt rørende. Så svarte bandet også på best mulig måte - med nivåheving, og generell kos og galle.

Kraanium anbefales. Ikke nødvendigvis fordi alt var på stell - det var direkte vanskelig å bre ørene rundt det udefinerte og litt høflige lydnivået deres, fundert i en pertentlig trommeslager med forkjærlighet for cymbaler som sier pling. Gitaristene jobba, strengemester Gore-tex dedikert runkende med øksa langt oppi armhulen, og presisjonen (og av den følger trøkket) var vekslende. Godt da, at de har en kapasitet som Grindmaster Flesh ved mikstativet. Fra hans posete gevanter kom gutturale grynt (tenk lyden av O. Jespersen som blir druknet i et badekar fylt med grøt) fra en annen verden, og som satte hele Kraaniumet godt på plass - som en slags død manns polka. Fotografen spurte om de egentlig spilte samme låt hele tiden. Jeg kunne ikke annet enn å juble bekreftende.