Hvilken oppvekst Åsa Lindeborg hadde. Romanen skal være en autentisk skildring av livet hennes på 70-tallet i den svenske byen Vesterås. Mamma forlot Åsa hos pappa da hun selv ga opp. Nå er hjemmet uten struktur. Ingen laken eller leggetider, men med punktlige oppkastrester i vasken hver morgen. Hjemmet holder bare nesten fasaden, men huser et kjærlig forhold mellom Åsa og arbeiderpappaen.

Skildringen av en far som rent praktisk holdes oppe av sin nærmeste familie, men helt alene stanger livet i veggen hver dag, er en troverdig lidelseshistorie om en slagen mann. Slik så velferdsstaten ut for ett individ. Pappa drikker opp lønna og klager over samfunnet. Han roser sosialisme når han er nede, men glemmer den når han har fått lønn og er høyt på strå. Samtidig som boka gir innsikt i nærhistoriens klassesamfunn, gir historien om pappa i Åsas stadig mer årvåkne blikk, innsikt i prosessen alle mennesker før eller siden må ta: Hvem er våre foreldre, egentlig? Åsa tvinges til å erkjenne bristene alle andre ser og boka oppfattes derfor som terapi for henne. Deres historie gir grunn til å tenke på hvordan ting ble som de ble, for å konkludere med at feilen starter i familien.

Meg eier ingen er godt trimmet, oversettelsen oppleves som om den er gjort på originalspråket.