Progressivt gjøgleri
I litt for godt belyste lokaler med litt for lite interesserte tilskuere gav Freeshine en konsert med litt for mye form i forhold til innhold.
;)
; "EKSENTRISK: Frontmann Tarjei Lund Øvrelid fremstod med spastiske bevegelser og stor innlevelse, men klarte ikke helt å fenge publikum. (Foto: Liv Rønnaug Lilleåsen)")
EKSENTRISK: Frontmann Tarjei Lund Øvrelid fremstod med spastiske bevegelser og stor innlevelse, men klarte ikke helt å fenge publikum. (Foto: Liv Rønnaug Lilleåsen)
;)
;)
;)
;)
Det er noe ganske pompøst, men allikevel imponerende egenrådig ved å starte en konsert for 30 mennesker på Amatøren med et 20 minutter langt episk og veldig repetitivt verk hardt inspirert av andrelåta på Motorpsychos Timothy’s Monster. Du skal være ekstremt god på både melodi og dynamikk for å kunne dra samme 16-takters runde 40 ganger på rad uten at det blir uinteressant. Freeshine klarer det greit. Ikke super-duper-fett, men forholdene tatt i betraktning hadde bandet såpass tak på det de drev med denne kvelden at det funket. Inntil et visst punkt.
Freeshine har lagt sin elsk på psykedelisk syttitallsprogrock. Og det er virkelig progressivt. De bygger og bygger, runde etter runde, og til slutt går det ikke an å bygge mer, men de gjør det allikevel. De gir ganske enkelt inntrykk av å gi faen i om hvorvidt de er på øving for å jamme eller om de står på en scene med publikum. All ære for holdningen, men det blir vanskelig å la seg rive med 100 prosent av sånt.
Tidvis harmonerer gitarene riktig så fint, og det er anslag til veldig fine melodier når ikke eksperimentering og gjøgling tar overhånd. Frontmann Tarjei Lund Øvrelid er åpenbart et vokaltalent, men noen ganger blir det i overkant mye Muse-aktig klynking og joike-lyder. Og trommeslager Christian Næss er veldig opptatt av å sjangle rundt og velte trommesettet og slå rytmer på stativene. Det er morsomt en stund, men virker veldig påtatt i lengden.
Men misforstå meg rett, Freeshine frembringer følelser hos lytteren. Selv om det er rock er dette er i stor grad føle- og lyttemusikk, i motsetning til for eksempel bange-musikk eller mosh-pit-musikk, andre velkjente rockesjangre. Og jeg føler. Men jeg hadde foretrukket å føle meg litt mer interessert, fenget eller til og med glad, enn forvirret og snytt. Ja, jeg føler meg litt snytt, for Freeshine er mer spennende og fengende på plate.
Og for the record, det er greit å være tro mot sine helter, men det blir litt mye å bøffe tekstlinjer rett av - together in the darkness / alone in the rain - er strengt tatt Bent Sæthers verk. Jeg håper han får TONO-penger når denne linja fremføres.
2 kommentarer
å si at freeshine er bedre på flate er jo helt absurd. de er helt fantastisk live og man skal da absolutt ikke føle seg glad og hyper av slik musikk. dette er jævla følsomme greier
Hehe, er vel strengt tatt MC5 som skulle hatt penger av motorpsycho for den tekstlinja der(come together fra kick out the jams). Motorpsycho har stjelt det, Freeshine covra MC5. Får vi lese litt musikkhistorie før vi kommer med slike skråsikre kommentarer mister. "journalistikk"...
