«Alle så det Bagdad de ville. Byen var okkupert, frigjort, farlig, mulig, åpen og lukket. Alt ettersom.» Sigurd Falkenberg Mikkelsens journalistiske nullpunkt er møtet med Bagdad, post Saddam. At han virkelig har vært der, det vet vi gjennom NRKs kringkasting av krigen. Vi har sett ham med lyseblå mikrofon og skuddsikker vest på statskanalen, der han har levert nøytrale tilstandsrapporter og beherskede analyser. Slik er journalistikken her til lands. Den etterstreber som regel det objektive.

Men Mikkelsen er menneske og som menneske mener man. Det Mikkelsen måtte holde kjeft om foran kamera, har han skrevet ned. Og heldigvis har ikke Mikkelsen det bare i kjeften. Som litteratur er boken leken, levende, eksperimenterende og, til slutt, forbannet godt skrevet.

Ny-journalistikken som har preget amerikanske journalister siden 1960-årene, er omsider i ferd med å få fotfeste her på berget også. Mikkelsen har forstått at den viktigste rapporten fra Irak måtte ha ham selv som hovedperson, rett og slett fordi man må våge å konkludere. Om noen spør Mikkelsen om hvordan USA maktet å kjøre seg så fast i dette golde, solbrente helvetet, har han ett ord til deg: Elektrisitet. Og du kjøper det. Derfor er «Siste stopp Bagdad» først og fremst en viktig krigsreportasje.