Besettelsen er smekkfull av språklige finesser. Ordet mellomtid er for jeg-personen tiden hun ikke er i relasjon med mannen hun er besatt av, og i ett av hennes mange forsøk på å slå i hjel denne kategorien tid meddeler hun at Jeg spiser et firkantet minutt om gangen og håper at jeg til slutt driter ut et år. At den lidende helt også gjennomskuer sine egne finesser som språk-onani, gir henne ytterligere nyanser.

Imidlertid rettferdiggjør ikke denne innsikten at 70 prosent av romanens innhold består av slik repetativ virksomhet. Språket glir litt for ofte inn i en saus av faen knull meg, plask plask og pling plong - noe som gir en beklemmende følelse av å komme hakket for nær forfatterens egen mangel på impulskontroll.

Samtidig balanserer Dysthe andelen tullball med gjennomtenkt komposisjon til en slik grad at leseren føres videre i teksten uten store forargelser. Ved å veksle mellom brev, mail, SMS og jeg-form, skaper hun smutthull for den utålmodige tekstsluker. Forøvrig er det godt mulig den selvransakende stemmen funker vel så godt som enhver kafkask selvhjelpsbok.

Ja, men nei. Med nettsjekking som tematikk og en språkonanerende hovedperson, er dette ordkunst som i beste fall vil huskes som en mygg på veggen i ett av teknologirevolusjonens biprodukt.