Klisjérock med hjerte

Etter at Gluecifer for noen år siden betimelig kutta ut rawken, og salige Hellacopters nå har annonsert at de legger øksa på hylla for godt, oppstår et vakuum i nordeuropeisk populærkultur der skandirocken en gang hadde sin plass.

Nå ligner The Heretics stengt tatt mer på for eksempel Cato Salsa Experience enn på Gluecifer, men det er rock, det er skandinavisk, og det er bra, så kanskje de kan bidra til å fylle det nevnte tomrommet. So Far Behind That We’re Ahead tar deg med på en svipptur tilbake til det seine 60-tallets garagerock i samme gate som The Rolling Stones og The Stooges, og førstelåta «Soul Rebel Party», gir deg umiddelbart rykninger i rockefoten som blir med deg gjennom fem spor stødig og inspirert komposisjon.

The Heretics holder seg – både musikalsk og i produksjon – til sjangeren på en stilig måte uten at det virker påtatt, og krydrer med nikk til slike som Johnny Thunders, for eksempel på spor fire, «Baby don’t worry», som er en rockenostalgisk perle.

Rockeklisjeene hagler: Stakkato gitarer, orgelrunking, lettere vrengt vokal og en cool og liketil attityd. Og når det kombineres med kjærlighet til musikken, til sjangeren og til sine forbilder, samt en god porsjon meloditeft blir produktet habil, godt gjennomført garagerock.