Provoserende sjarmør

Renbergs nye roman bør innlemmes i ditt private pensum, både fordi den er en artig avsporing fra kompendiekiloene, og fordi den har et kritisk poeng du som student vil kjenne deg truffet av.

Som mange andre, har Jarle Klepp forsøkt å fortrenge fordums rølpefyll og tilhørende puling. Men så innhenter fortida ham: Jarle har uvitende vært far i sju år, etter kaosfesten i Mannen som elsket Yngve, og rives brått ut av en lykkelig studenttilstand der han ukentlig både leste og pulte på seg lykke. Renberg skaper medfølelse ved å skildre Jarles febrilske frustrasjon med et treffende, velkjent språk: Trengs det enda en lyshåret og naiv hjerteglad bekymring[?].

Nå må altså Jarle bli voksen. Igjen. Tvangsdynamikken er litt oppbrukt i skildringen om gutten som brøt seg ut av farens Kompani Orheim, om mannen som siden innså at joda, han elsket visst Yngve. En litt mer substansiell konflikt enn «hvordan skal Jarle bli moden denne gang?» hadde vært ønskelig. Han er fortsatt kåte, klønete Jarle, så selvsagt driter han på draget og snur alt på hodet, men det har vi lest før.

Hovedkonflikten er de uforenelige rollene far og akademiker. Gjennomsyrende kritiserer Renberg akademias hovmod ved å hevde at miljøet stiller seg over resten av verden. Eks-sosialisten Jarle tenker nedlatende om at mora til barnet hans er kassadame. Mot slutten av boka leser vi òg et indremonologisk oppgjør med akademias hoverende holdning: Til tider klarte ikke Jarle å se noe annet argument for å kalle læren om viten og bekjennelse for epistemologi enn at de andre […] ikke ville forstå det. Mange studenter vil nok føle seg truffet når Renberg, som selv har studert litteratur, spør om universitetet er en institusjon der man gjør verden mer komplisert enn det den egentlig er, ved å gjøre… ingenting.

Kritikkaspektet blir et godt supplement til en søt historie som nok en gang blåser rusk i øynene. Men er boken tilstrekkelig som punktum for oppvekstverket? Neppe. Kanskje er det lurt av Renberg å legge Jarle på is mens bøkene fortsatt holder et forsvarlig nivå. Men det driter jeg i. Jeg vil ha mer. Jeg må nok bare innrømme at jeg er mannen som elsker Jarle.