Ti messingblåsende jenter i tjueåra er et syn man ikke ser hver dag. Man kunne tenke seg at dette, i en stor sal med mye akustikk, ville skape et lurveleven som bare spesielt interesserte ville sette pris på. Det motsatte var tilfellet, og Tine Thing Helseth ensemble dro mange til biblioteket.

I åpningsstykket, preludiet fra Holbergsuiten av Grieg, viste ensemblet stor presisjon og fleksibel frasering. Ensemblet formet lange linjer med en ubesværet energi. Fremførelsen var preget av en letthet og spenstighet som gjorde det hele til en fornøyelig lytteropplevelse.

I «Sommeren» fra Vivaldis Fire årstider, simulerte Helseth solofiolinen overbevisende og med upåklagelig timing.

Fremdriften i frasene fantes også her, men kunne muligens ha veket noe tilbake for å oppnå en større ro, spesielt i de langsomme partiene hvor pausene er sentrale elementer og trenger sin tid.

I arrangementet av Bizets Carmen-suite viste ensemblet kanskje sin største svakhet. Med en besetning av denne typen, kan 17. mai-korps-assosiasjonene lett komme snikende. Denne følelsen er imidlertid ubegrunnet, for musikerne er altfor gode. Likevel manglet noe av det forførende og farlige temperamentet i Carmen, og fremførelsen ble litt for polert og snill for denne musikken.