Zofies verden er en suksesshistorie nærmest uten sidestykke i norsk sammenheng. Fra det å være en greie Grethe Nestor og Norunn Schjerven nærmest kom på i farta da Dagbladet trengte flere gjesteserier laget av kvinner i 2006, til så å bli et fast innslag sammen med klassikere som Pondus og Nemi året etter, til nå å bli gitt ut som egen bok med de første stripene i kronologisk rekkefølge, er nesten absurd fort.

På den annen side er det også fullt forståelig. Det er nemlig liten tvil om at Zofies verden har supre kvaliteter i det å ta opp og kommentere samtidskulturen drepende presist, samtidig som den til tider pinlig vulgære humoren hele tiden balanserer på grensen for hva som kan sies uten at det blir for drøyt. Eller i det minste for drøyt til å gå over til å ikke være mainstream lenger. Men de gangene Zofies verden allikevel er på sitt beste, er når Grethe og Norunn nærmest fullstendig løsriver seg fra stripene de lager dialogen til, og heller bare skriver en dialog som går nærmest uavhengig av hva som skjer på bildene. Det er da serien er på sitt mest absurde, og det er da serien er på sitt morsomste. Og er det noe man i det hele tatt skal kunne utsette på denne utgivelsen, må det være det at den ikke er så absurd som den kan være ofte nok. For uansett slår dette Pondus og Nemi ned i støvlene.