Den som kommer aller best ut av dette er kanskje Ibsen selv. En folkefiende ble skrevet for over 120 år siden, og selv om historien denne gangen er tilpasset Norge anno 2005, står Henriks forstandige betraktninger over menneskene fortsatt like fjellstøtt.

Dr. Stockmans opprinnelige kurbad har blitt til en kildevannfabrikk, og doktoren selv har blitt TV–kjendis og ernæringsfysiolog som reiser tilbake til hjembygda for å starte vanntapperi sammen med sin bror. Så snart hele bygda har investert sparepengene sine og Stockman får det salgbare fjeset sitt på flaska, oppdager han at kilden de tapper fra er giftig.

Når moral settes opp mot økonomiske egeninteresser blir det stygge tak, og verken bygdefolket eller Stockmans bror, som er direktør på fabrikken, vil la ham offentliggjøre det han har funnet ut.

«Flertallet har aldri rett», skrev Ibsen, og her blir den som vil tale sannheten forsøkt kneblet. Stockmans moralske overbevisning gjør at han etter hvert også blir satt opp mot sin egen kone, som har blitt en mye mer sentral skikkelse i filmen enn i skuespillet.

Folkefienden er nydelig filmet i det vakreste av vakre Norge, en dyp dal ved en fjord befolket av solide skuespillere som med vekslende hell prøver å snakke rogalandsdialekt. Manusforfatter Nikolai Frobenius har vært forholdsvis samvittighetsfull mot originalstykket, selv om de fleste replikkene er endret. Massemedia spiller selvfølgelig en viktig rolle i 2005–versjonen, noe som i enkelte tilfeller blir litt småklamt og parodisk. Når det for eksempel er en SMS–avstemning som utgjør det avgjørende nådestøtet i kampen mellom de to brødrene, har man muligens modernisert litt vel eplekjekt?

Filmen er litt seig i svingene, først mot slutten øker spenningen, og konsekvensene av Stockmans valg blir så tøffe som de må være for at historien virkelig skal gripe tak. Men det funker, først og fremst fordi utgangspunktet er så bra. Leve Henrik!

Ibsen anno 2005: Med fjell, fjord og mobiltelefon.