Gullfiskretro

The School har kalt skiva si «Destructive Sounds», men det betyr på ingen måte at de forsøker seg på noen form for ikonoklasme. Det er den teatralske destruktiviteten de byr på, den som har mer felles med jenta i gråt ute på balkongen på klassefest i syvende eller svik på dansegulvet, enn en bulldoser av lyd eller noe tilsvarende fiendtlig. De er dekadente, men det betyr ikke at de ikke bryr seg. Det skjuler seg pretensjon og omhu bak attityden, låtene er så stramt spilt at du ser for deg at det hele er fremført av en armada duracellkaniner med hitlerjugendsveis.

The School minner om Franz Ferdinand, men det betyr ikke at de ikke minner om Superfamily. På «Radio Girl» minner så mye om sistnevnte at det er fristende å se for seg at bandet først og fremst ønsker å nå frem til lytterne ved å minne dem om en kveld de ikke helt husker, hvor de brant lyset i begge ender på fritt valgt utested ved Youngstorget og omegn mens de hørte på en låt som i grunnen minner mistenkelig mye om den låta de hører på nå. Som i grunnen passer stedene og folkenes flokknarsissisme, hvor alle høres og ser dønn like ut, for å kunne se seg i speilet hvor enn man snur seg.

The Schools «Destructive Sounds» er lite annet enn en gloseprøve i 2000-tallsrock – men det betyr ikke at de ikke kommer til å få til det de prøver på.