FOTO: Mari Lund Haanshus

Det er søndag formiddag og jeg er fyllesyk. Det frister ikke å sette seg inn i et dampende hett rom, jeg har mer lyst til å flytte inn i et kjøleskap. Likevel. Jeg forsøker å manipulere fram lyst. På Domus Athletica finnes kun én badstu, og den er i gardroben man benytter på vei inn eller ut av svømmehallen. En oppfriskende svømmetur kan passe nå, forteller jeg meg.

Men i bassenget er det fullt. På alle kanter og bauger plaskes det hardnakket frem og tilbake. For hver bøtte klorvann som splæsjes over meg, lengter jeg mer og mer etter badstuens ro.

Men i badstuen er det altfor altfor varmt. Heldigvis har jeg den for meg selv, men med god grunn. På øverste benk er det uutholdelig, på midterste benk er det fortsatt for varmt og på den nederste er det for kaldt.

For å finne denne badstuens sanne natur, blir jeg sittende en stund. I Finland arrangeres badstukonkurranser der vinneren er den som holder ut lengst inne i varmen. Jeg tenker på Finland med alle sjøene. På de rødsprengte ansiktene, svetten som pipler rundt i nakken og rundt navlen, dampen og lyden av ovnens tikk takk tikk.

Jeg kjeder meg rødglødende og fantaserer om en verden uten konseptet badstu. Jeg drømmer om is og paracet, og tenker at denne badstuen antakelig er helt ok - bare den ikke benyttes dagen derpå.