FOTO: Mia Frogner

Hun var ikke den første ute på dansegulvet, men hun var langt ifra den siste, jenta med det røde pannebåndet og den røde kjolen. Det virket nesten som om det var til ære for henne at en av verdens største dj’er akkurat nå i det hele tatt gadd å komme luntende opp på scenen da klokka nærmet seg ett, og flesteparten av de sytti andre i lokalet fremdeles satt i sofaene, og kjelleren på Studentersamfundet mest av alt minnet om en ungdomsklubb på et middels stort norsk tettsted.

Da hun stilte seg lengst ute på siden av scenen der det ikke sto noen andre, gjorde hun det av ren og skjær rutine. Hun trengte plassen til å danse. På Blå eller et nesten hvilket som helst annet sted ville hun ha vært en i mengden. På Klubbscenen på lørdag skilte hun seg så til de grader ut fra de andre på gulvet.

For jenta med det røde pannebåndet og den røde kjolen skapte nesten i like stor grad stemningen i lokalet som det dj’en gjorde da hun danset. Nærmest som en klisjéaktig utgave av en Ed Banger-fan lot hun seg rive med til beatsene, avfeide innpåslitne beilere med to setninger og nikket gjenkjennende til annenhver låt som ble spilt, selv om de fleste var sære remixer av sære remixer.

Det var henne Feadz spilte for, hun hadde det fint og da spiller egentlig ingenting av det andre noen rolle.