Hanne Ørstavik har klart å gjøre seg upopulær blant mange litteraturkritikere, som blant annet har lest romanene hennes som klisjéfylte og dogmatiske. I protest mot det de mener er feilbegrunnet kritikk, har Hans Hauge og Kristin Ørjasæter nå utgitt en essaysamling om Ørstaviks romaner, ført i pennen av norske og danske litteraturforskere. De vil at leseren skal investere seg selv som leser, på samme måte som forfatteren gjør det. Resultatet har blitt en overdose velvilje, som ofte frambringer et sukk eller to.

Rikke Andersen Kraglund roser for eksempel Ørstavik for hennes «intense og klaustrofobiske stemmeføring», hvorpå hun utbryter entusiastisk: Ørstaviks romaner kalder på indlevelse og affekt. Der oppstår et lukket indre rom i tekststykkerne, men uden at romanerne lukker sig om sig selv. Romanerne forbliver fulde af forskydninger, mellemrum og sprækker. Slike analyser fører til at essaysamlingen lett blir stående som en forunderlig betingelsesløs hyllest til Ørstavik.

Det er nok en fordel å være vel bevandret i Ørstaviks forfatterskap før du gir deg i kast med denne boken. I beste fall kan disse unyansert positive, men tross alt velskrevne essayene gi deg mersmak. I verste fall skremmer de deg bort fra å gi deg i kast med romanene.