Olje er opium for folket
Oljen er middelet som holder nordmenn passive, selvgode, dumme og middelmådige.
«Religion er opium for folket», sa Karl Marx. I Norge. En diagnose er det oljen som er selve opiumet.
Oljefondet, som snart er på 2500 milliarder kroner, skal enda vokse seg mer enn dobbelt så stort. En slik pengebinge burde gi oss selve lykkelandet. Likevel er noe råttent i kongeriket Norge.
Fellesskapet er i forfall, skriver Janne Haaland Matlary.
Skoleverket satser ikke nok på de beste, skriver Kristin Clemet.
Og aller mest pepper får mediene. Bjellesauer som leder flokken, skriver Ingjald Ørbeck Sørheim.
Boken byr på mange tankevekkende symptomer på et sykt land, men finnes det noen mirakelkur for pasienten? Neppe. Men Martin E. Sandbu, USA-basert forsker i utviklingsøkonomi, har en resept som bidrar til å gjøre boken interessant og utfordrende: Del heller ut oljepengene til folket! Kampen om hvordan statens penger skal fordeles, retter oppmerksomheten bort fra produksjon og nyskapning. Mens oljen flyter fra kranene og rett inn på statsbudsjettet, blir folk til klienter som tigger etter privilegier, argumenterer Sandbu.
Fortsetter vi slik, kan vi lett komme i samme smørja som oljeveldene i Midtøsten, Nigeria, Angola og Venezuela. Resultatet i disse landene er at «samfunnskontrakten» har brutt sammen. Staten må nemlig være avhengig av folket, og ikke omvendt, påstår utviklingsøkonomen.
Sandbu klinker også til med en plan: Løsningen må derfor være å fjerne statens mulighet til å disponere gratis penger. Istedenfor å la avkastningen på oljefondet gå inn på statsbudsjettet, la den bli likt fordelt på alle voksne nordmenn, og la staten skattlegge den som annen personlig inntekt.
Galskap? Kanskje, men handlingsregelen for oljebinge-bruk vil Sandbu holde fast ved. Heldigvis litt ansvarlighet å spore midt oppi det gigantiske pengegildet. Og avkastningen på oljefondet, 80 milliarder årlig, betyr minst 25 000 spenn på hver av oss i årlig skattbar inntekt. Som blakk student sier jeg ja takk.