Dere andre vil vel ha en begrunnelse.

STUDiO har senket flust med dinarer ned i trønderhelvetet, som sjef Stig Hornes kalte det, ved å booke D.D.E. Da gjør man litt stas på faenskapen. Dessuten blir monologen steril i lengden og selv de som sier at det finnes to sider av enhver sak mangler ambisjoner. Så sånn var det at to trøndere og en Oslogutt tok turen til Betong, mens en litviter ble hjemme og leste tekster. Fire - fremdeles beskjedent, men det får holde for denne gang. Til saken.

Én av oss understreket at han utelukkende var der på ironisk basis. En annen hadde falt i staver og utbrøt hvor oppriktige og autentiske de var. Begge distanserte seg fra anledningens kjerne (musikken), men de representerte også faser av kvelden for mange av oss som var der. Kanskje spilte D.D.E for penga mens det var vi som ble hakket mer oppriktige og autentiske i løpet av kvelden, kanskje revnet kevlarvesten av ironi i kuleregnet av slagere, kanskje gikk vi til sengs med E6 på hjernen, og morgenen etter kan det godt være at skammen våknet med oss. I så fall lærte D.D.E oss noe om oss selv, og er det ikke det stor kunst skal gjøre? Nei. Jeg liker ikke den begrensningen, men vit dette: Jeg har forstemmende lite imot et band som brøyter gjennom The Kids, Europe, Bon Jovi, og Van Halen på under minuttet.

Oppvekstens begivenheter får oftest et flatterende lys sett i historiens bakspeil. En enkel gutt fra en mellomstor trønderkommune minnes konsertkveldene på bygdenes samfunnshus, når såkalte «ungdomslag» arrangerte fest på lokalet (tm), og smiler. Den halve kaffekoppen var, selvfølgelig, ikke eksotisk. Tenk, så oppriktig. Tenk, så fri for ironisk distanse til det likefremme.

Frykten. Det er lett å skuffe seg selv når virkeligheten ubarmhjertig står en face mot et fordums glansbilde. Har voksenlivets metthet rukket å plante råte i min sjel og gjort meg blasert?

Før konserten sto en fadderunge og mobilkaklet, den innvidde fikk vite at konserten «bare er vorspiel» - underforstått: Ikke en ekte konsert, liksom.

Men da en dryppesvett frontfigur halvveis til seier, undret på kav trøndersk: «Is there any English speaking people here? This song is called My ass!» ville selv Geir Ellingsrud vært med og sunget den upretensiøse sangen om kvinners hug etter menns bakende. Urbane studenter ble barn og smeltet. De hoppet som besøkende på Tusenfryd, jeg så det skje.

Selv hadde jeg mitt øyeblikk da jeg slo ut dodøren, vasken hadde blitt nedspydd, som den skulle være, jeg ble møtt av orgelske akkorder som varslet Vinsjan på kaia. Jeg var 14 år og uten skyld.