FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

FOTO: Brian Olguin

Når D.D.E har spilt seg inn i nordmenns hjerter, skyldes det kun scenesjarmen og bygdetekket, eller har sangtekstene deres også en finger med i spillet? Jeg mistenker det siste. D.D.E har på godt og vondt gjort seg fortjent til litterær analyse.

Det mest slående er optimismen. Feel good-tekstene deres dreier seg rundt fest og moro. Sympatien ligger hos rabagasten, luringen, han som drikker og spiser for mye. Tekstene kan klassifiseres som nyenkel naivisme, utgangspunktet ligger i en gjenkjennelig hverdag, symbolene er lettfattelige.

Men kritikken uteblir ikke. Tekstene røper et ønske om et mindre, mer oversiktlig samfunn med klare kjønnsroller: Æ e på by’n med gutta/ du strikke og du syr/ du kvittre som en fugl på kvist/ æ brøle som et dyr. Gammelmodigheten begrenser seg ikke til kvinnesynet. Det nære framelskes når utlandet truer, og det brukes sentimentale grep over en lav mokasin: Beatles spællt aldri så vakkert som vinsjan på kaia/ finast parfymen va lukta av olje og sjø.

Sier kjærligheten til D.D.E noe om oss nordmenn? Et skummelt spørsmål. I sommer har det pågått en debatt om nordmenns frykt for kultureliten. Hvorfor ikke la D.D.E få siste ord? Det er rett fra levra og det er vakkert: Æ snakka kunst og litteratur/ du sa: det e rompa di som e kultur.

Jeg er trønder. Ikke en Singsaker-runkende reservetrønder som bruker espresso til karsk - jeg er en ekte trønder. Du vet den kaia med vinsjan? Been there. Vi ska fæst, aill mot aill? Done that. By'n æ bur i? Har æ bodd i.

Bjarne Brøndbo har karisma. Han tok den ikke helt ut på Betong, han fikk ikke HELT den totale forbindelsen med publikum, bandet fikk ikke HELT ånden over seg til det punktet hvor konserten slutter å være konsert og blir en hendelse du må forbanne livet ditt fordi du gikk glipp av. Men han har karisma.

Jeg er trønder. Likevel har jeg bare to ganger i livet opplevd at det alene har vært nok til at folk falt i staver av begeistring. En av disse gangene var under denne D.D.E-konserten på Betong.

Det var grunn til å være begeistret. Da selv de mest blaserte menneskene i lokalet, de som fikk penger for å være der og svettet kredd, måtte reise seg for å prøve å hoje med på D.D.Es kraftigste crowdpleasers, i kor med den bataljonen av diasporatrøndere som hadde våget seg ned i et fremmed kjellerlokale på Majorstua for å oppleve «Norges beste liveband», klarte det nesten å rokke ved selv meg. Det rykket i kjevemuskulaturen, ansiktet forvred seg et stakket sekund i noe som kunne minne om et smil.

Jeg er trønder. D.D.E flyter gjennom blodårene mine som vann gjennom Niagara. Ha det i mente.

Dere andre vil vel ha en begrunnelse.

STUDiO har senket flust med dinarer ned i trønderhelvetet, som sjef Stig Hornes kalte det, ved å booke D.D.E. Da gjør man litt stas på faenskapen. Dessuten blir monologen steril i lengden og selv de som sier at det finnes to sider av enhver sak mangler ambisjoner. Så sånn var det at to trøndere og en Oslogutt tok turen til Betong, mens en litviter ble hjemme og leste tekster. Fire - fremdeles beskjedent, men det får holde for denne gang. Til saken.

Én av oss understreket at han utelukkende var der på ironisk basis. En annen hadde falt i staver og utbrøt hvor oppriktige og autentiske de var. Begge distanserte seg fra anledningens kjerne (musikken), men de representerte også faser av kvelden for mange av oss som var der. Kanskje spilte D.D.E for penga mens det var vi som ble hakket mer oppriktige og autentiske i løpet av kvelden, kanskje revnet kevlarvesten av ironi i kuleregnet av slagere, kanskje gikk vi til sengs med E6 på hjernen, og morgenen etter kan det godt være at skammen våknet med oss. I så fall lærte D.D.E oss noe om oss selv, og er det ikke det stor kunst skal gjøre? Nei. Jeg liker ikke den begrensningen, men vit dette: Jeg har forstemmende lite imot et band som brøyter gjennom The Kids, Europe, Bon Jovi, og Van Halen på under minuttet.

Oppvekstens begivenheter får oftest et flatterende lys sett i historiens bakspeil. En enkel gutt fra en mellomstor trønderkommune minnes konsertkveldene på bygdenes samfunnshus, når såkalte «ungdomslag» arrangerte fest på lokalet (tm), og smiler. Den halve kaffekoppen var, selvfølgelig, ikke eksotisk. Tenk, så oppriktig. Tenk, så fri for ironisk distanse til det likefremme.

Frykten. Det er lett å skuffe seg selv når virkeligheten ubarmhjertig står en face mot et fordums glansbilde. Har voksenlivets metthet rukket å plante råte i min sjel og gjort meg blasert?

Før konserten sto en fadderunge og mobilkaklet, den innvidde fikk vite at konserten «bare er vorspiel» - underforstått: Ikke en ekte konsert, liksom.

Men da en dryppesvett frontfigur halvveis til seier, undret på kav trøndersk: «Is there any English speaking people here? This song is called My ass!» ville selv Geir Ellingsrud vært med og sunget den upretensiøse sangen om kvinners hug etter menns bakende. Urbane studenter ble barn og smeltet. De hoppet som besøkende på Tusenfryd, jeg så det skje.

Selv hadde jeg mitt øyeblikk da jeg slo ut dodøren, vasken hadde blitt nedspydd, som den skulle være, jeg ble møtt av orgelske akkorder som varslet Vinsjan på kaia. Jeg var 14 år og uten skyld.