Burde man ane tegn til tretthet i den norske jazzinteressen når Atomic ikke klarer å trekke fullt hus i landets hovedstad? Spørsmålet trenger seg på, for Atomic er sett på som noe så pompøst og Giskesque som en brobygger - en morrapuler av et band som med sitt høyenergiske spill danner møteplasser for folk som simpelthen er opptatt av gode konserter.

På Scene West var det ikke fullt før menigheten braste inn fra andre konserter. Hva hadde så Atomic å melde?

Tja.

De spiller på et tilsynelatende stort spekter av musikalske innfall, ikledd sekstitallsjazzens formspråk og med et gjenkjennelig skandinavisk je ne sais quoi.

Men forrige fredag truet det med å bikke over. Låtene framstår som skjematisk eklektiske - fire-fem temaer skal med, og minst én gang skal bandet deles i to og spille hver sin låt. Dynamikken blir ensformig, og det slår meg at Atomic i grunnen er best når de svinger.

Paal Nilsen-Love har stemt ned trommene sine, og ligger tettere opp til grooven enn han har gjort på lenge - når dette kommer til sin rett, blir det jungel.

Det er dette som er bandets brede appell. Når de rendyrker ideer er de ofte fantastiske. Når alt skjer på en gang blir de ofte et litt utålmodig band som har gått fra å trekke folk med Radiohead i samlinga til folk med Mars Volta på hjernen.