Det er ikke selvmotsigende å ta hysterisk satire høyst alvorlig.

2008-08-20

Teater Neuf påtaler livets søvngjengeri i rammen av ekteskapet. Et tosomt par er fanget i vanenes vold. Når han kommer hjem om ettermiddagen ringer han faktisk på sin egen inngangsdør, hver dag. Hun forsøker uten evne å strikke en eggvarmer, med et resultat som ikke ligner noe. Som husmoren fra helvete, føler Rebekka at hun mangler kvinnelighet. Hilbert hjelper ikke, han kritiserer stadig hennes støvsugingsteknikk. Som libidostyrt, men akk utilfredsstilt, føler Hilbert at han mangler manndom. Rebekka hjelper ikke til, hun kritiserer størrelsen i stedet. Og sånn går no dagan.

Ved å betrakte den umodne tilnærmingen til samlivsproblemene og meningsløsheten i livsutfoldelsen deres - visualisert som absurde repetisjoner - tvinger erkjennelsen seg fram: Mennesket i satt familiestruktur kan kalles viljeløse og ensporete sauer. Det fordrer dog selvinnsikt og fantasi, skal en overføre disse absurditetene til eget liv og slik forløse mer av sitt potensial som menneske.

Det er ikke en veldig tilgjengelig tråd. Men nye elementer i syklusen gir forhåpning om at historien bærer et sted. At replikkene gjentas, ofrer noe av historiens utvikling og dette gjør den underlig. Det er en utfordring å identifisere de sentrale akseskiftene. Et høydepunkt er når parets datter, som presumptivt var et barn på sommerleir, viser seg å være en godt voksen kvinne: Hun viser at tiden er gått.

Ingen sovner av å se på søvngjengeriet. Spillet er dynamisk og underholdende. Disse galgenske forsøksdyrene gjør at Snart kommer tiden står i satirens navn. Gjenkjennelige observasjoner kommer spottende, veldig tett. Eksempelvis behandles kvinnens trang til å samtale™ og mannens evige jakt på utløsning. Her er det siste subtilt/eksplisitt poengtert, ved at Hilbert resolutt trekker ned buksene de gangene han faktisk slumper inn i reell dialog med sin ekteviv. At det er stereotypisk får så være, for disse dropsene gjør at stykket kan treffe alle.

Robin Røkke Johansen