Stemningen på The Villa på Øyanatt fredag var fryktelig tett, klam, euforisk og noe tropisk. Når The Field spiller musikken sin, pulserer varm luft gjennom høytaleranlegget. The Field er kjent for sine sjangeroverkryssende komposisjoner med den repetitive minimale technoen i sentrum - der musikkopplevelsen og danseopplevelsen blir gjensidig avhengige av hverandre, og kanskje noe av det nærmeste man kommer transen uten å skulle begi seg inn i lugubre haller med glowsticks og hvite klær eller være tilknyttet norsk folkemusikk og hardingfeletradisjon.

The Field spilte med band, det vil si bassgitar, trommesett og keyboard i tillegg til laptop og miksepult. Bandet gjorde likevel forsvinnende lite av seg - det var et elegant håndverk, eller med andre ord: De unngikk å kludre det til.

The Villas umiskjennelige lydanlegg er en svært takknemlig arena for techno, men det blir veldig knapt om plassen når lokalet fylles opp, og det er kanskje nettopp derfor at stemningen kan bli så god. Vasstrukket i svette etter begivenheten kunne publikum begi seg ut i natten, pådra seg en sommerforkjølelse og kanskje spolere neste festivaldag. Men det var nok verdt det. Den perfekte avslutningen på en ellers svært så gjennomsnittlig sommerdag.