Alle andre, alltid, til alle tider
Thomas Marco Blatts nye diktsamling tar oss med til det ubestemmelige, altoppslukende stedet vi kaller poesien.
; "Blatt tematiserer gledene og vanskelighetene ved vår tids gjennomorganiserte samliv.")
Blatt tematiserer gledene og vanskelighetene ved vår tids gjennomorganiserte samliv.
Hvordan skrive en mest mulig meningsfylt omtale av en ny diktsamling? Jeg kunne skrevet at Thomas Marco Blatts nye bok er delt inn i tre deler, som alle kan sies å tematisere lykken og vanskeligheten ved menneskelig samvær. Jeg kunne dvelt ved at vi her møter optimistiske par som prøver å bygge seg et rede gjennom «the Ikea way of living»: vi leier en bil/ vi flytter i lag/ det ligner en drøm/ den begynner i dag, mens andre par opplever den (bokstavelig talt) kvelende siden ved vår tids gjennomorganiserte samliv: han etterlot henne avkledd/ sittende foran tven/ som om det er slik man skal dø/ sittende foran tven/ bundet til en stol fra ikea. Videre kunne jeg ha skrevet noe om i hvilken grad samlingen er «helhetlig komponert» og bærer preg av «litterær kvalitet».
Men jeg vil heller skrive noe om hva som kjennetegner poesiens vesen, og hvordan dette kommer til uttrykk også i denne diktsamlingen. Samtidslyriker Pedro Carmona-Alvarez har en gang skrevet noe så fint som at «hvis poeten er en moderne seer, er han i sannhet ingen profet, men en som bare ser etter, for oss, overalt og ustanselig». Når Carmona-Alvarez skriver om det lyriske jeget som har kraft i seg til å «opphøre i en endeløs tilstedeværelse, og gå opp i alle andre, alltid, til alle tider», får han sagt noe helt vesentlig om poesiens magi. Denne magien som får oss til å stoppe opp ved enkelte dikt, som har evnen til å oppløse tiden og trekke deg med ut av deg selv, til et ubestemmelig, altoppslukende sted.
Flere dikt får meg til å stoppe opp i Blatts samling, men «klokka 0630», som er tilegnet avdøde lyriker og metallarbeider Bjørn Aamodt, utmerker seg spesielt. Diktet avsluttes slik: og skrittene mine i snøen kunne forveksles/ med lyden av fabrikkporter som åpnes/ eller med maskinenes svake gnisling,/ jeg snakker om stillheten i verkstedhallene,/ det året våren kom som en forbauselse. Det som gjør dette diktet vellykket er ikke bare dets «estetiske virkemidler», men et utslag av poesiens magi. Om jeg nå kan kalle et dikt «vellykket», uten risiko for å høres ut som en norsklærer. Eller litteraturkritiker, for den del.
