Heit dissonans

Ånei. Der ligger hun. Et eksemplar av arten kvinnelig student, med kroppen veltende utover den altfor smale benken i badstuen ved Centrum Athletica, 1. etg. Planen om å ligge nettopp der går i vasken og jeg må pent sette meg ved siden av. Jeg trøster meg med at temperaturen for en gangs skyld er nydelig. Svetteperler omkranser etter hvert lår og pupper, og jeg synker ned på benken i en deilig døs.

Med ett skvetter jeg til: Hånden min har touchet den flislagte veggen bak meg og den ekstreme varmen forplanter seg fra ytre til indre nerver. I forskrekkelsen holder jeg på å dette ned. Jeg ser meg rundt og oppdager at studenten har forsvunnet og at rommet rundt meg er som det pleier: Tomt. Lettet skifter jeg til mitt vante sted. Stillheten er upåklagelig – kun avbrutt av den dissonans som oppstår i meg ved et blikk bort på bøtta ved siden av badstuovnen. Øsen i bøtta er nemlig stort sett så brennheit – fordi ingen forstår at den skal stå på utsiden av badstuen så den og vannet skal holde seg kaldt – at du sliter hvis du vurderer å helle vann på ovnen for å fylle luften med damp.

Denne badstuen anbefales kun for tynne jenter med god balanse og høy toleranse for ekstrem varme. Men siden den er bitteliten, og dens fremste kvalitet er tomhet, håper jeg ingen tar denne oppfordringen på alvor.