Indianerkvise

Trommisen setter i gang skiva med en pulserende beat, som gir assosiasjoner til en motstridig kvise – du presser og presser, men den kommer liksom ikke ut. Hiawatha! skviser frem noe svensk countryaktig i meg, og timene i Acem-meditasjon trer fram i erindringen. Jeg husker min hemmelige metodelyd, og lar inntrykkene passere uten å feste meg til ett enkelt, for så å la dette anta overskyggende dimensjoner.

Ikke at denne skiva behøver noe mantra for å fremtre som en tåkeaktig, behagelig grøt. Etter flerfoldige gjennomhøringer av spetakkelet har jeg ikke festet meg ved en eneste låt, bortsett fra at det var noe kviseaktig på begynnelsen. Og at den tredje låta begynner med en jokkelyd og slutter som et slags sukk – æsj-vi-gir-opp-aktig.

Når alt dette er sagt: Hadde jeg vandret rundt med hvite sommerklær et sted på Grand Canaria med en paraplydrink i hånda, og plutselig støtt på Håkan Hellstrøm, skal du ikke se bort fra at jeg hadde husket noen linjer fra Hiawatha! og nynnet på dem resten av dagen med et smil om munnen. Dette er gutter med ambisjoner, og med rene, nyutklekkede stemmer som korer koselig om kapp med hverandre. Og musikken er så lettsvelgbar at de kan komme i skade for å slå gjennom. Men jeg kjøper ikke oppfølgeren til denne tenåringsdrømmen av en EP.