Jørgen Alnæs tar for seg norske reiseberetninger fra 1880-årene og fram til i dag. Reiseskildringer, sier Alnæs, er en undervurdert sjanger, og kan fortelle oss mye mer enn vi tror.

En reiseskildring forteller ikke bare om de reisende selv, men også noe om landet den reisende har forlatt, samtiden man lever i og ikke minst hvordan den reisende møter fremmede skikker og kulturer. 1880-årenes zoologer, Carl Lumholtz («Blant Menneskeædere») og Knut Dahl, omtaler eksempelvis de fremmede stammene de møter i Australia på et nesten sosialdarwinistisk vis. Andre, som polfareren Eivind Astrup, forstår de fremmede han møter, inuittene, mer på egne premisser.

Alnæs gir en god historisk kontekstualisering og morsom snert til reiseberetningene. Hva det er som får folk til å forlate steinrøysa her hjemme, varierer stort.

For noen, som Astrup, er det virkelighetsflukt. For andre, er det vitenskapelig kartlegging (zoolog Dahl finner for eksempel et dyr i Australia som han gir artsnavnet Dahli). For våre tapre polfarere, er det jakten på rekorder som er drivkraften. Nettopp i denne diversiteten ligger styrken i boka til Alnæs: Her er det gjort plass til alt fra Lumholtz, Nansen og Heyerdahl, til filosof-fjellklatrer Arne Næss i Himalaya. Og Lars Monsen, selvfølgelig.