«We steal things,» heter det blant annet på coveret til Jason Mraz. Hvis du forventer en like røff og opprørsk skive som det tittelen bærer bud om, blir du skuffa. Jason Mraz høres nemlig mer ut som om han kunne vært uteksaminert fra en eller annen kristen folkehøgskole.

Dette er en snill, flink og veloppdragen gutt, som spiller enda snillere og mer sympatiske låter. Skulle Jason Mraz anklages for å stjele noe som helst, måtte det vel være sounden til en annen California-trubadur, Jack Johnson. Ikke minst på en hit-låt som «I'm Yours», som har snust på topplasseringer på VGs singelliste, kan man lett få slike assosiasjoner.

De første låtene på skiva, særlig «Make it Mine», gjør at du får lyst til å stikke av gårde for å kjøpe is. Mraz har også med seg en fiffig blåserekke på noen av låtene, for eksempel på «Butterfly», noe som løfter plata og gir den soul-preg. De andre låtene skaper også gode vibber, bevares, men mangler det samme drivet og er ikke like fengende. Etter den lovende starten på plata, kan det nesten virke som om kruttet brennes for tidlig. Summa summarum er plata fin å høre på mens du døser i parken til sommeren, men pass opp! Det kan hende du blir vel trøtt etter hvert, og sovner inn, og at skikkelige, ordentlige røverfanter stjeler alle sakene dine.