Antirasistiske tanter
Det var et interessant år, 1983:
I februar proklamerte Ronald Reagan at dette var «The Year of the Bible», måneden etter ga han kjælenavnet «The Evil Empire» til vår store nabo til høyre (nei, dessverre, ikke Sverige).
Omtrent samtidig åpnet undertegnede gluggene for første gang og litt senere bombetruet og raste norske nynazister over at det skulle marsjere svarte og brune barn i Oslos 17. mai-tog. Nazistsvineriet dannet bakteppet for at ikkevoldelige, politisk partinøytrale SOS Rasisme for første gang markerte at 17. mai er for alle; «en reaksjon og protest mot de som ønsket å misbruke nasjonaldagen og påtvinge den et nasjonalsjåvinistisk og rasistisk innhold.»
Lørdag var det atter offentlig høytidsdag (folke-/fylle-) fest i rødt, hvitt og blått, (som vi vet opp og ned i mente: Med mulighet for flaggvariasjoner) og kulturarrangementet gikk av stabelen for 25. gang.
«Ikke gå, bli her», ropte konferansieren håpefullt da været surnet en kort stund utpå ettermiddagen. Og folk ble. Slike tilstelningers suksess måles helt enkelt etter lengden på køene til de paradoksale skrifterom (en føler faktisk mer skam når en kommer ut, enn når man entrer boksen). Men selv om køen sjelden overgikk fjorårets timelange lidelseshistorier foran de provisoriske sanitærinstallasjonene, legitimerte publikumsframmøtet utover kvelden de frivillige antirasistenes innsats for dagen.
Men hvor dypt stikker saken? Dagens 83-modeller har gjerne et par kompiser med minoritetsbakgrunn, sånn viser man verden hvor stova står, og bare surmager som hater ting ville betrakte dette som et sosialt alibi. Men jeg greier ikke å holde meg: 17. mai for alle er et perfekt arrangement for tanta mi, hvis hun vil vise at hun er antirasist. Det er en lettvint måte å vise hva «man står for». Man tar seg i å tvile på at disse issleikende bunadsfigurene egentlig ville blitt med opp på noen barrikader. Det er selvfølgelig svært upopulært å kritisere, for arrangementet skader ingen og står for positive verdier. Det er bare et veldig fint budskap. Sånn er det, selv om band som skaper begeistring er sjelden vare her, lyden suger og serveringen er dyr.