Journalister digger kjendisakademiker Thomas Hylland Eriksen. Han snakker prinsipielt om det meste. Han har jo en manns selvtillit og dessuten språkgrep. Den medievante Blindern-professoren pleier ei heller å la budskapet lide av at han sier ting på en kjedelig måte.

I møtet med massene, noen ganger via idiotkassa, andre ganger i paneldebatter, er han imponerende oppslukt med sin framstrekte hals og med smella som går som et lokomotiv. Og ja, da virker det selvfølgelig; det er sosialantropologiprofessorens egen bassrøst som rasper ut av høyttalerne mine og fyller atmosfæren med populær empiri om lykkens(tm) kår.

I lydboka er det karakteristiske (Hylland) Eriksen-tempoet justert, den saftige iveren likeså. Heldigvis. Det ville vært skammelig om gode argumenter for å slutte den forbruksbaserte jakten på lykke, gikk tapt i irritasjon (hør for deg en speedpapegøye i sju timer og ni sekunder).

Vi er blitt rikere de siste femti åra, men hvorfor ble vi ikke lykkeligere? Den globale middelklassen er offer for sin egen suksess, mener Eriksen. Han peker på alternative nøkler til å bli lykkelig, disse forklarer samtidig hvorfor mange land i den tredje verden har mer netto lykke enn vi her hjemme. Storeulvsyndromet avromantiserer rikdommen.