Lotta Elstad er ingen innovatør når hun velger å ta seg jobb som rengjører i et hotell for å få et nærmere innblikk i de lavtløntes hverdag, for så å skrive om det. Men til forskjell fra Barbara Ehrenreichs «Kjøpt og underbetalt», har Elstad skildret norske forhold. Truede rettigheter i arbeidsmiljøloven, hva Torbjørn Jagland egentlig mente med å si at vaskere og selgere gjør drittjobben og Olav Thons stolte ambisjoner om å bli 99, 22 år lengre enn det som er gjennomsnittlig levealder for servitører og renholdere i Norge i 2006, understreker Elstads poeng om voksende klasseforskjeller.

Hun skriver drivende og levende, og veksler mellom å skildre sine opplevelser med etter hvert verkende armer og voksende irritasjon på ledelsen, og kollegaers livssituasjon som tvinger dem til å bli i en usikker, lavtlønnet jobb for å tjene nok til å få ektefelle inn i landet, eller selv få bli.

Bokens sterkeste kort er Elstads grundige forarbeid. Utdrag fra rapporter, statistikker og avisartikler er lettfattelig presentert. Det gjør at boken blir mer enn «sjokkert journalist prøver seg som vaskehjelp». «En såkalt drittjobb» er blitt en tankevekker om arbeideres rettigheter, arbeidsinnvandring og klasseforskjell i Norge. Liten, lettlest og veldig viktig.