Vokalisten i Blister, Håvard Hernes, høres mistenkelig ut som Neil Young, noe som i seg selv ikke er den verste sammenligningen. Men i og med at han bare har én lyd på stemmen, gjør det opplevelsen monoton - i alle fall når vi snakker 23 spor, uten åpenbare hits. Nå skal det sies at «Birthdaysongs», med sitt dempete rockeuttrykk, hele tiden holder seg på det jevne, uten at det blir vanskelig å styre begeistringen av den grunn.

Mot slutten av første cd-plate (det er to) begynner det likevel å skje noe, og låten «No More» er i alle fall annerledes, om ikke noen showstopper. «Divorced People» minner oss uansett om at denne platen er tiltenkt en annen målgruppe enn gjennomsnittsstudenten.

Det største problemet med denne utgivelsen er imidlertid ikke låtutvalget, som i og for seg er greit nok. Problemet, som jeg allerede har vært inne på, er lengden. Her har noen åpenbart hatt problemer med å drepe elskningene sine. Denne platen skulle vært kuttet i to, så kunne restmaterialet bli spart til Smuget eller Hankø fjordhotell. I et sjeldent øyeblikk av selvinnsikt heter det: I\'ve been walking for some hundred years now/I\'ve been down for a while/I\'ve been sounding like Neil Young for years now/I\'ve been down for a while/You better hurry up.

Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.