Richard Bona ER jazz. Kameruneren har kommet langt siden han lagde sin første gitar av en tom bensintank og forkastede girewire i det lokale sykkelverkstedet hjemme i Minta. I dag er Bona musikkprofessor i New York og en yndet samarbeidspartner for superstjernene. McFerrin, Zawinul og Metheney har alle mønstret Bonas silkemyke groove.

På nyåpnede Nasjonal Jazzscene i Victoria Teater står han på scenen med sitt fem-manns sterke latinoensemble. Bandet varierer mellom et avdempet, primalt lydbilde, og et drivende havannagroove. Vel, en stakket stund. Lyden bryter sammen. Au da, Victoria! Bandet sendes i dusjen.

Men som sagt, Bona er jazz. Han trenger ikke et band for å underholde. Med en stemme fra oven og et utvalg av Jaco Pastorius bassknep, forfører han en nær fullsatt sal. En stund er til og med bassen borte. Bona leker med sin kattemyke stemme, og maler så lavt og skjørt at jeg ikke tør røre meg på Victorias knirkete tregulv. Høydepunktet nås når kameruneren harmonerer med diverse opptak av egen stemme. Jeg står og gliser av beundring. Det gjør vi alle.

Bonas frustrasjon over lyden og en irriterende youtuber på første rad er til tider tydelig, men han skylder ikke på publikum, som hjelper ham i havn med avslutningslåten. Bravo Oslo! Buena Bona.