«Smekker femtilappspop fra den mest interessante dama med kassegitar», skrev jeg - riktignok et helt annet sted - om Hannys debutalbum fra 2005, Moderning. Nå, tre år senere har Metronomicon fått så masse spenn mellom henda at de kan tillate seg å presentere Hanny i forseggjort innpakning, og kreve atskillig mer enn en lusen femtilapp - og hva angår kassegitaren er den sant og si ikke et spesielt karakteristisk trekk ved Hannys og produsent Jørgen Sissyfus Skjulstads låter. Og var det kanskje heller ikke sist, når jeg tenker meg om.

Helakustisk er Hannys låter likevel fortsatt, og det på en måte som leder tankene hen mot britisk 60-og 70-tallsfolk, mot størrelser som The Incredible String Band, Fairport Convention og da kanskje særlig dama med syttitallets fineste stemme, Sandy Denny, dersom Sandy Denny hadde hatt en blokkfløyte i halsen. Marie Therese Kvammes lyse, innimellom lett pipete stemme er likevel fortryllende på sitt sjarmerende og skakke vis, trillende rundt på toppen av arrangementer av strykere, treblåsere, trekkspill, bjeller, mandoliner og harpeleik, som var de låter som var løftet ut av skogens naturlige ambiens.

Kort sagt: Hvis trær kunne synge og spille, ville de med noen timers øvelse og en bassgitar høres ut som Sceneity.