«Allright!». Gitarist og vokalist Amund Maarud syntes å ta til takke med et noe glissent oppmøte i U1-kjelleren, forrige torsdag. The Grand fremsto i så henseende som en sympatisk gjeng. De hadde nemlig fortjent bedre.

Spillingen og dedikasjonen var til tider så intens at Amund Maarud så ut til å ty til sodomi mot instrumentet han trakterer. Og når resultatet som ble pumpet ut av høytalerne ikke var kjip og pregløs jokking, men blant den feteste gitarjammingen som skjer i Norge for tiden, ja, da fortjener bandet at publikum stiger inn på den to meter tomme buffersonen som oppstår mellom publikum og scenen på dårlig besøkte konserter i dette landet. Den norske sjenansen er beviselig slik at man må få en invitasjon fra bandet på scenen før man stiger frem. Men invitasjonen kom, publikum våget seg mot scenen, og stemningen ble straks så meget bedre. Det merket man også på bandet.

Med et par velhåndterte trommestikker, var Henrik Maarud raskt ute med å fortelle publikum hva en trommesolo er og skal være.

Det som først og fremst gjør The Grand til et bra liveband, er deres evne til å slippe grepet om sangene og dra dem ut i hemningsløse instrumentalorgier. Dette resulterer i en spilleglede det er vanskelig å finne maken til blant, de etter hvert, utallige Oslo-bandene.