Hvem skulle tro at en åndssnobb som ikke holder ut livet kunne bli så underholdende?

Terje Holtet Larsens nye roman er uhyre pretensiøs. I hvert eneste kapittel bombarderes leseren med høyverdige litterære referanser. Først og fremst til forfatteren Jorge Luis Borges’ biografi, som fortelleren lar seg inspirere av.

Fortelleren, en frivillig hjemløs mann i tredveårene, har få sympatiske trekk. Hans holdning går ut på at De som ikke er i stand til å gi uttrykk for sitt indre i det ytre, har uansett ikke noe indre av interesse å gi uttrykk for. Vanligvis trenger man ikke så mye mer av sine omgivelser enn denne utvendige verdigheten for å utholde seg selv. De rike og de vakres utvendige, kultiverte verdighet. Vår mann mesker seg i bruktbutikkens utvalg av slitte, men fjonge dresser - han kan bruke timevis på handleturene. Og ikke nok med at han interesserer seg mer for ytre verdighet enn for «folks såkalte indre». Han utnytter også på det groveste det han kaller modne rasedyrkvinner, middelaldrende vestkantkvinner som har blitt «genetisk foredlet ved nøye utvelgelse gjennom generasjoner». Etter å ha nytt godt av kvinnenes sjenerøsitet, forsvinner han og lar ikke høre fra seg igjen.

I det vi møter fortelleren, ser han seg ferdig med forsvinningsnumrene og planlegger å dø en umerkelig død. I likhet med den tidligere nevnte argentinske forfatteren Borges, som var blind, liker fortelleren å gå på kino uten å se på lerretet. Han kan sitte og stirre på sitt eget speilbilde i evigheter. Skildringene av hans forsøk på å unnslippe verden med sin ytre verdighet intakt, er rett og slett kostelig lesning.

Til tross for viddet har romanen imidlertid en mørk klangbunn. Hovedgrunnen til fortellerens selvopptatthet og arroganse er nemlig ikke intellektuelt jåleri, men en manglende evne til å holde ut omgivelsene og seg selv: En konsekvens av at jeg aksepterte min taushet, var at jeg aksepterte min egen ensomhet. Det er ikke lett å omgås mennesker når man ikke føler det minste behov for å snakke med dem, fordi man ikke er i stand til å interessere seg for dem og alle deres meninger. Til slutt valgte jeg å gi opp.