Dette satt fryktelig langt, langt inne, både for anmelder, leser og poet; Diktsyklus, reiseskildring, krigsmemoar, kroppen som slagmark eller fremmed terreng:

Tarald Steins atlas har hvite flekker, han kjenner reisninger der fint lite finnes.

(Eller, sagt rett ut; han ønsker seg kukk) Han våkner i otta med bankende kjepp, tilbringer dagene i psykiaternes journaler, lever i drømmer, der tvillingen svømmer med Penis av ønske / ballar av draum Svamplegemer fylles av blod og sperm, Steins lengten utstoppes av linjeskift og metafor. Boken har deler, kjønnlig i tallet Én er begjæret, den andre beslutningen.

Pennen stritter mot huden, mot røynda, Men selv blodskutte lem kan ikke penetrere klisjeen; du såg meg før / eg såg meg sjølv Noen dikt treffer, transaksjoner av lengsel, graver ganger i orda ut fra kroppens fengsel.

Noen dikt rammer, som isfjell av identitet, der de borer seg inn i skuffelsens luftkammer:

eg sakna aldri nokon bror / men han som er meg sjølv. Til sist kommer friheten:

Utstyrt som ein nyfødd / vert eg send ut frå sjukehuset For å vere mann Pretensiøst?

Provokativt?

Privat.