Hvor solidarisk blir en av Jan Eggum?

Mannen er tross alt kongen av depressiv melankoli, og det er vel i en slik sinnsstemning vi drukner våre sorger i øl?

Men artisten sprenger aldri solidaritetsskalaen i SV-kjellern. Kvelden begynner lovende, det er kø i baren og folk kjøper øl hvor prispåslag gir penger til barn i Colombia. Kanskje det er nettopp Eggum som skal til for å gi solidaritetsfylla en kickstart: Før visesangeren entrer scenen tre kvarter på overtid er det fullt på U1.

Men solidariteten daler. «… tåketanker, gi meg fred. Jeg trenger en å våkne med,» synger Eggum. «Faen», tenker publikum. «Jeg har jo ingen å våkne med. Hvorfor er jeg her? Hvorfor drikker jeg egentlig øl?»

Det slår meg at den lille mengden som står inneklemt bak, mellom Eggum-diggerne og baren, og holder lydnivået ved like mens Eggum spiller, er de mest solidariske. De sjekkende, godfulle og øldrikkende folka som driter i konserten.

Men Eggum er jo en bra mann, og konserten er underholdende på sitt vis. Han spiller fint med innlevelse, musikk om kjærleik, liv og død, publikum klapper og ler av tørrvittighetene «..så begynte jeg å stusse litt…Som frisøren sa». He, he.

«På’n igjen» synger Eggum. Jeg tar meg selv i å lukke øynene og drømme om senga mi, ikke om øl. Og ikke om barna i Colombia.