Hvor mye snillere skal man være når man bedømmer debutplater enn når man bedømmer andre– og tredjeplater? Hvor mye dårligere har norske musikere lov til å være sammenlignet med utenlandske?

Dersom svaret på begge disse spørsmålene er ”Ganske mye”, så har Christer Knutsen med Would You Please Welcome levert en solid, klassisk pop–skive, med ettertenksomme tekster og imponerende musikalsk håndverk. Knudsens stemme, rusten og hes, dog behagelig, forteller om evige temaer med selvsikkerhet og erfaring, mens innslag av blåsere og americana sørger for at det verken høres ensporet eller utdatert ut. Absolutt et album skikket til å gjøre vinteren litt varmere.

Jeg er imidlertid tilbøyelig til å mene at svaret på begge spørsmålene er ”ikke noe”, og dermed blir Would You… kort fortalt den kjedeligste plata jeg har hørt på mer enn to ganger. Knutsens verden er evig høst, fylt med ting som forsvinner sakte, og navnløse kvinner som ser ut av vinduer når kjæresten deres prøver å nå dem. Til slutt forsvinner de også. Alt som er igjen er Christer, melankoli, og dessverre, en gitar. Albumet fortoner seg i bunn og grunn som en elleve låter lang vandrehistorie, jeg har hørt det før og jeg tror ikke på det.