Det er deilig å være lovende. Å være ung, fremadstormende og muligens vakker eller genial, og vite at mennesker rundt deg ser dette, og spår deg en lys fremtid. Verden ligger foran deg. Du må bare ta det første kvalitetskvantespranget inn i suksess.

Seven har vært lovende i minst fem år. De har solgt noen plater og hatt noen småhits, men de har fremdeles til gode å slippe å bli sammenlignet med Briskeby hver gang de lurer seg ut i det offentlige rom. Kanskje tenker de at nå, NÅ, skal gjennombruddet endelig komme, i Norge, i Europa, i Japan og i Coca–cola–land.

Jeg tror de blir skuffet. Ikke at alt er gjennomført ræva. Anette Gil fremstår med naturlig autoritet som vokalist, «Conquer my world», «Take it all» og «Coca cola land» er nynnbare nok, og her og der i produksjonen spretter det opp en detalj som viser at de har lagt både kjærlighet og fantasi i arbeidet. Men det er ikke helt der. Og tekstene, vel: «I would like to take you to some place where everyone has a fucked up face»? Jeg kan leve med det. Men linjer som «There are distance in her eyes as she look for her disguise» blir i meste laget.

Det er deilig å være lovende. Men det er et helvete å forbli lovende så lenge at folk rundt deg begynner å lure på hva som er galt.