Etter seks år foreligger endelig bind to i den varslede trilogien om Henrik Vankel. Med det burde alle spekulasjoner omkring hvorvidt Knausgård bare var en engangsforeteelse, være ryddet vekk. I den anledning synes det passende å slå fast, først som sist, at resten av den norske samtidslitteraturen blir puslete i sammenligning med En tid for alt.

Prosjektet er overveldende, både i omfang og utførelse. Over 500 sider forteller Knausgård englenes historie fra bibelsk tid og fram til i dag. For å gjøre dette har han diktet opp en italiensk engleforsker fra renessansen, Antonious Bellori, og romanen veksler mellom å parafrasere og diskutere dennes storverk, Om englenes natur, i lange, essayistiske drag, og å gjenfortelle en rekke kjente bibelhistorier, med hovedvekten på fortellingene om Kain og Abel, og Noa og syndefloden. I en usedvanlig vakker passasje, der det framgår at vår tids forhatte måker en gang var engler, føres alt dette sammen med historien om Henrik Vankel, som vi følger på romanens siste 60 sider.

Det er gått om lag et år siden Henrik rømte fra skolen der han som lærer forgrep seg på en 13 år gammel elev. For å komme bort fra alt og alle, kanskje mest seg selv, har han søkt tilflukt på en karrig og forblåst øy på Vestlands–kysten. Gjennom Henriks nevrotiske og selvskadende oppførsel kommer skam–tematikken fra Ute av verden tilbake med ny og voldsom kraft: Når Henrik står foran speilet og med et glasskår skjærer opp sin egen, nakne kropp, trekkes det en linje tilbake til Adam og Eva og deres oppdagelse av og skam over sin egen nakenhet. Selvfornedrelsen blir i så måte en altoppslukende størrelse som samler hele menneskehetens synder i seg og velter dem over på Henriks skuldre. Og for Henrik finnes det ingen nåde. Gud er død (en påstand som innenfor romanens logikk må leses bokstavelig), og alt Henrik har tilbake er seg selv, her, nå, i verden.