Kongeriket Norge har de siste åra lidd av koserock–syken. Band etter band har flekket fjes i offentligheten. Kjennetegn: sunne og følelsesladde gutter med musikkreferansene i orden. Musikken er fin den, men advarsel: den glemmes etter én gjennomlytting!

Pressemeldingen presenterer Debrah som et indie/pop–rock band med referanser til Flaming Lips og Wilco. Indie–alibiet er det først og fremst gitarist Erlend Hagen som står for, med sitt lett eksperimentelle og tvangsskranglete gitarspill. Ellers er det lite indie det er snakk om på Debrah Does EP, heller pop/rock, koserock! Debrah forsøker å nå opp til kompromissløsheten som kjennetegner referansene deres, men musikken preges mer av tvang enn lek, for si det sånn.

Denne krysningen mellom streit pop/rock og litt mindre streit indie gir Debrah et visst særpreg, men ikke nok. Bandet vil måtte kjempe hardt om musikk–markedets gunst, og kan fort bli dratt inn i det store svarte koserock–hullet som stadig vokser seg større og fetere i musikk–Norge. Det er ikke det at Debrah ikke kan mekke fine låter – ”Low Light” er for eksempel fin. Problemet er bare at jeg har glemt hvordan den høres ut.