Termodynamikkens første lov slår fast at mengden energi i et lukket system alltid er konstant, og joda, U2 er fortsatt energiske som en eksploderende supernova. Der er Bono og kjemper mot HIV, og der er Bono og sletter u–lands–gjeld. Har de mer energi igjen til musikken?

Visst faen. Skiva åpner med tre–minutters–rockeren «Vertigo», som er så mye støyvegg som vi kan forvente fra familievennlige post–Achtung Baby–U2, og et hardt forspill til platas høydepunkt, «Miracle Drug». Det første minuttet høres ut som lillebroren til «Walk On», så sluker The Edge en stadionrock–pille og i tre deilige minutter er U2 akkurat så herlig pompøse som de er på sitt aller beste. Sånn fortsetter det stort sett til den morsom–kristne avslutteren «Yahweh». Jeg blir faktisk litt glad av å tenke på det.

Etter flere gjennomhøringer enn hva som er normalt for at en U2–skive skal sette seg er det klart at guttaboys innfrir de vanvittige forventningene fullt ut. Nesten. «Love and peace or else» er som en B–side fra Rattle and Hum ispedd en god porsjon negro spiritual. Nedtur, men resten av skiva er – til tross for en mangel på singel–materie – veldig god. Alt i alt er det mye bra musikk om storbyen, kjærlighet og pappa’n til Bono her.